Norge vil være et kunnskapssamfunn. Med kultur for læring i Kunnskapsløftet, ønskes det kunnskap for livlang læring. Opplæringsloven sier at skolen skal utvikle kunnskap, ferdigheter og holdninger til å kunne mestre livet og kunne delta i arbeid og i felleskapet i samfunnet.
For å imøtekomme dette kan vi se på regjeringens 8 kompetanser i det 21 århundre, som er ferdigheter for neste generasjons samfunn og arbeidsliv. Det vil si at morgendagens skole må forankres i de ferdigheter neste genrasjon har behov for. En pedagogisk og didaktisk konsekvens kan være at læreren må legge mer vekt på læringens hvordan. Undervisningen og arbeidsprosessene har behov for en ny pedagogisk vinkling. Arne Krokan sier at: vi går fra å lære noe i tilfelle vi får bruk for det, til lære å lære slik at vi kan lære når vi får bruk for det.
Arne Krokan skriver videre på Blogg Atea: at vi trenger større digitale endringer av undervisning og arbeidsprosesser i dagens skole: Å skrive faktasetninger om Elverum i Word er ikke det vi snakker om når vi ønsker at skolene skal opparbeide digital kompetanse. Læreprosessene må endres til å kommunisere med andre og bruke setningene som grunnlag for å samskrive. IKT må tilføre en ekstra verdi til arbeidsprosessen, ikke være en avansert form for penn og papir.
Vi kan lese i media om mange lærere som har flotte undervisningsopplegg med IKT i sentrum. Et eksempel er læreren som føler seg ferdig med tiden hvor elevene bruker vanlig skrivebok. Hun har tatt i bruk Onenote, som er et Microsoft program laget for notater og samling av informasjon. Grensesnittet er lett gjenkjennelig og kan minne om en digital ringperm. Hun sier det er lettere å tilpasse undervisning fordi hun kan ta i bruk ulik pedagogisk programvare, som igjen bidrar til økt læringsutbyttet for den enkelte elev. Elever i dag innehar en grunnleggende digital kompetanse som vi i skolen må utnytte og ta i bruk til læring og økt faglig utbytte.
For å holde oppe drivkraften til endring og utvikling er skolene avhengig av ildsjeler i skolen. Lærere som er uredde og kaster seg på nye digitale undervisningsmetoder, som videre deler sine erfaringer til kolleager. Enkelte vil hevde at skolen er den instiusjonen i samfunnet som har endret seg minst. Skolen har behov for en bevisstgjøring over egen praksis. Det aktualiserer en debatt om hvilken rolle morgendagens skole skal ha. Har vårt samfunn behov for elever som kun har vært “utsatt” for kunnskapsbasert læring? For å kunne delta i dagens samfunn trenger vi elever som kan lære å lære, samle inn, evaluere og anvende informasjon. Elevene må i større grad fungere på bakgrunn av egne læringsbehov ved å utnytte de ressursene som finnes i teknologitette læringsmiljøer. Det er behov for elever som har evne til kritisk tenking, er samarbeidsvillige og fleksible. Må alle kunne analysere dikt og løse ligninger med 2 ukjente, eller har vi behov for elever som kan finne frem til hvordan man kan lære det dersom det blir behov for det. Dette er hovedperspektivet til det forholdsvis nye læringsperpektivet konnetivismen. Den ønsker å åpne opp for at kunnskap ikke bare omfatter “det vi vet” men også det vi ha kapasitet til å vite samt ressurser til å finne det ut.
For at vi skal få til dette må vi lærere få handlingsrom til å undervise på denne måten. Vi må jobbe sammen om skolens utvikling, vi trenger alle lærerne med. Ikke bare de som er teknisk flinke eller gir uttrykk for at de liker data. Vi trenger fokus på didaktisk og pedagogisk digital kompetanse. Lærerne har så langt vært mye overlatt til seg selv og sin egen digitale kompetanseutvikling. Vi foreslår derfor økt satsning på lærerutdanningen, hånd i hanske med kompetanseheving og systematisk erfaringsdeling for lærerne.
